Nattjazz med klør

FLERRET LYDBILDE: Jaga Jazzist i teltet i går natt under Canal STreet.

Av Camilla Glad  camilla@at-avis.no

BØLGELYD: I 15 år har de pepra oss fulle med elektronika popjazz-rock, så tok de ni i Jaga Jazzist en pause på tre år, for så – og så nye bølger av lyd med påfølgende albumslipp i år.

Esperanza i publikum

Det var et stappfullt telt i Arendal i går natt. Publikum ville se, sto på tær, småvuggende i en suggesjon av lyd.  Midt i folkehavet sto Esperanza Spalding og opplevde.

- Amazing, var dommen til superstjernen.

Og det var vanvittig deilig. Smalt og sært, som unektelig smakte godt i øregangene. Fløyelsaktig i de lave listende partiene og overraskende nært, før det atter ble taktskifte i fri dressur, flimrende brått og uventa. Sto lydene som en påle. Så klinte de til igjen og igjen og igjen. Tungt, deilig og seigt i temaene. Organisert basunbråk, hengslende, rystende, og så slagkraftige at det bevegde seg mot øresus. Så, fullstendig stillhet, før de lekende og eggende, begynte på nytt.

Klappene kom, hvin og gledesrop.

Melankolsk mageplask

- Vi har aldri vært i Arendal før. Egentlig skulle vi stått på hovedscenen i morgen, men når vi fikk giggen i Japan og Fuji Rock Festival, så var Canal Street så greie at de flytta dagen for oss, og det er jo mye kulere og mer dedikert å spille i teltet her, kom det fra trommis
Martin Horntveth, energiklompen med rødskjegget bak det blanke, halv gjennomsiktige trommesettet med rødlakkerte striper.

Overgangene ble traktert til mesterstykker av de fabelaktige ni. Og publikum fikk 220 wolt gjennom kroppen (sangtekst dedikert til Jørgen som fikk knekt nese og led seg gjennom en blodig affære på turne, gjerningsmannen måtte bak lås og slå)

Publikum fikk et melankolsk lydmageplask, uten å få vondt. Med mye erting, spillopper og tonekollbøtter.  De trengte inn i hverandres sfære – ga og tok, ble mer - sammen. Rutinert briljerende. Og vi fikk også høre ny lyd fra albumet (One-Armed Bandit) 

- Det var seint, men dedikert, og så verdt det!